Dette skal handle om melk, men også om veier og bønder i byen og om underjordisk musikk, for i denne historien henger alt dette sammen.
Hvor tror du melken kommer fra? Fra kjøledis- ken i butikken? Og før det, fra Tine? Og før det, fra - ? Joda, den kommer fortsatt fra jurene på kyren, uansett hvilke smakstilsetninger den har fått underveis, og uansett hvilken innpakning den kommer i. Så er den fortsatt i utgangspunktet et naturprodukt. Og slik har det vært hele tiden, også før Tine og butikkene kom som mellomledd mellom kyrene og oss. Men distribusjonen var da noe bøndene selv måtte ta seg av.
Vi sier gjerne i opphøyde stunder, at Bergen er grunnlagt på fisk, tørrfisk fra Lofoten. Det er selvsagt riktig, og derfor spiste vi ikke den fisken, men sendte den videre ut i verden som hard valuta. Den fisken vi selv spiste, kom slostrilene med fra Askøy og Meland og Øygarden og Sotra. Kjøttet vi trengte kom også strilene med, men det var striler fra Osterøy og Lindås og til dels Fana og Os.
Men melken vi trengte kom nesten utelukkende fra Fana, og det er den dette skal handle om. Det kan vanskelig tenkes en mer krevende ferskvare enn søt melk. Derfor måtte den komme fra de aller nærmeste områdene med kyr, og da lå Årstad og store deler av Fana svært så lagelig til. I uminnelige tider har bønder og bøndinner fra disse områdene forsynt sine faste kunder i Bergen med melk kanskje ere ganger pr. uke.
Her var stort sett bare rideveier. Det var først når man kom nord til Nattland, at det ble kjørevei (dvs. kjerrevei) videre inn til byen. Men det hjalp jo ikke for de bøndene som kom lenger sør fra! De måtte ha melken i kløv, enten på hesterygg eller på egen rygg.
Midt på 1700-tallet fikk Fjøsanger hovedgård privat kjørevei fra byen, kalt Fjøsangerchausseen. Da brødrene Dankert og Wollert Krohn litt senere kjøpte ikke bare den gården men også hovedgårdene på Nordås og Stend, bygget de en tilsvarende kjørevei mellom de to sistnevnte, slik at de kunne kjøres i karjol fra Bergen til Fjøsanger, roes over Nordåsvannet, og så i ny karjol gjennom Rådalen til Stend.
Men det var mange sosiale trinn mellom brødrene Krohn og Fanas melkebønder, som var henvist til rideveier, alfarveiene, ofte ikke bredere enn 60-70 cm slik at to hester knapt kunne møtes. Selv den stavangerske postvei, som representerte det offentlige stamveinettet, hadde ikke høyere standard. Den kom opp fra Hatvik, Os, Ulven, Søfteland, Kaland, Vallaheiene, ned til Midtun, Nattland og derfra over Haukeland og Kalfaret til Stadsporten. Mange andre siderideveier sluttet seg til. Selv kjenner jeg en fra Fana kirke, over Titlestad, Nøtveit, Smørås, til postveien ved Kirkebirkeland, men det kom også rideveier fra Haugsdalen, fra Riple og Totland, fra Grimen og Heldal og fra mange andre steder. Fra de vestligste gårdene rodde man melken til byen.
Sør til Totland, Vallaheiene, Smørås, Rådal, Søreide, kort sagt så langt sør som vannet rant nordover, var ikke veien til byen lenger enn at man kunne opprettholde søtmelkslevering. De bøndene ble de søte melkebøndene. Kom man lenger sør fra, fra Kalandsvannet eller Fanafjorden, kunne man normalt ikke ha så hyppige byturer, så da ble det surmelk, smør, ost og lignende. De bøndene ble de sure melkebøndene.
«Det overnaturlige, der her kom os for Øren, fyldte os med en Følelse, jeg aldrig vil glemme.»
De fleste borgerlige familier i byen hadde både en søt og en sur melkebonde.
Det var nettopp ved en slik bytur at historien om den underjordiske musikk begynte: En bonde fra Kirkebirkeland i Fana hadde nettopp levert noe melk til en av sine faste kunder, bymusikant Poul Kroepelien. Dette var tett opp under jul 1695, og både bymusikanten og tre av hans kolleger var ivrig opptatt med å øve inn julemusikk som skulle fremføres i Domkirken. Bonden måtte derfor sette seg ned og vente til de var ferdig før han kunne få betalingen for melken, og da mente bymusikanten:
- Nå har du fått høre så vakker musikk, som du aldri har hørt før, at det kan vel være betaling god nok!
Bonden var ikke enig, og mente tvert imot at hjemme på gården hadde de hørt langt vakrere musikk, for der spilte de underjordiske hver julaften. Musikantene ble interssert i å høre hva dette var for slags overtro, det ene ord tok det annet, og enden på samtalen ble at bonden skulle komme tilbake og hente de re på selveste julaften, så kunne de med egne ører høre de underjordiske spille.
Som sagt så gjort. Det ble en fornem julekveld på Kirkebirkeland det året, og da det nærmet seg midnatt gikk kone og barn til sengs mens de fem karene gikk ut og satte seg til å vente borte ved den fjellhammeren, der de underjordiske pleide å spille. Det hele ble skrevet ned av yngstemann i flokken, den da 16-årige musikkstudenten, Henrich Meyer, som siden ble en aktet profil i Christiania. I en så ekstraordinær sak finner jeg det tryggest å overlate resten av beretningen til ham:
Efter at vi havde siddet et Kvarters Tid paa Bjerget ble vi utolmodige og spurgte bonden, hvorlænge vi skulde sidde her. Især var Organisten meget utolmodig og udlod sig med, at det dog kun var Narreri. Men bonden bad os dog have Tolmodighed endnu en Stund. Kort derpaa begyndte det at klinge i Bjerget ganske tæt ved os. Først blev en Akkord anslaaet, derpaa angaves en Tone som for at stemme Instrumenterne. Nu fulgte Forspildet paa Orgel, og strags derpaa hørte vi Syngestemmer, Batzuner, Violiner og andre Instrumenter, uden dog at det minste lod sig se. Alle lyttede betagne. - Det overnaturlige, der her kom os for Øren, fyldte os med en Følelse, jeg aldrig vil glemme. Det lød for mine Øren og for min bævende Sjæl omtrent som et Kor af Cherubernes Røster og Seraphernes Harper. Da vi længe havde hørt til, ropte Organisten: - «Tilhøre I Gud, da lade Eder se. Men tilhøre I Djevulen da hold op!» Strax blev der stille, men Organisten faldt om som rørt af et Slag.
Så vidt jeg vet, er dette en enestående beretning i hele Norgeshistorien.